Mangelfullt av granskningskommisjoner

Han tok utgangspunkt i at staten hadde et ansvar for rettsvernet til alle samfunnsmedlemmer. Det skilles mellom dømmende, utøvende og lovgivende myndighet. Dette maktfordelingsprinsippet blir brutt i gransking av ulykker. Om kommisjonen som har gjennomført ei gransking blir utsatt for kritikk, er det opp til kommisjonen å bestemme om arbeidet skal gjenopptas. Det betyr ansvarsfraskrivelse hos de utøvende myndigheter. Flere ganger har justisministre påstått at de ikke kan gripe inn i myndighetsområdet til en offentlig kommisjon. Når de samme personene veksler på å inneha stillinger på ulike nivåer i statsadministrasjonen, blir også maktfordelingsprinsippet utydelig. Undersøkelser har feks vist at da Jørgen Kosmo gikk av som justisminister og kom tilbake som stortingsrepresentant, ble han leder av kontroll-og konstitusjonskomiteen. Da sank antall klagesaker som gjaldt Justisdepartementet.

Blichfeldt gjorde det klart at ulykkeskommisjonene ikke arbeider ut fra prinsipper om åpenhet om innsamling av data. I et vitenskapelig arbeid ville oppfordring til kritikk og gjendriving av påståtte fakta være en selvfølge. Slik er det ikke når det gjelder gransking av årsaker til store ulykker. Her er det et lukka system som rår, det et "system av edsvorne menn og damer" et system der den absolutte sannhet legges fram etter å ha diskutert seg fram til enighet, og der ingen instans kan overprøve vedtaket. Det er som en dom i Høyesterett, nå gjenstår bare Menneskerettsdomstolen som klagemulighet. I Sverige fins et offentlig organ som kan overprøve avgjørelser i kommisjoner. I Norge er rettssikkerheten til dem som er berørt av en ulykke svært dårlig. Kommisjonene vil bare kunne presses til å se på sakene på nytt, om de kan overbevises om at nye momenter er så store at utfallet av granskinga må kunne endres. Ofte er det slik at etterlatte oppfattes som en pest og en plage som forstyrrer kommisjonen i arbeidet.

I flere tilfeller har kommisjonene ikke foretatt grundige nok undersøkelser, men latt seg forlede til å trekke svært forhasta og feilaktige konklusjoner. I arbeidet med Utvik senior unnlot kommisjonen å kontrollere enkle geografiske fakta som havdyp og avstander mellom vrakrester og ulykkessted før ugjenkallelige konklusjoner ble trukket. Kommisjonen etter Westernulykken var ikke engang på ulykkesstedet, men kunne likevel fastslå hva som skjedde.

Politisk press kan selvfølgelig føre til gjenopptaking, men det virker som lobbyvirksomheten til dem som vil nekte innsyn i arbeidet granskingskommisjonene har gjort, er sterkere enn makta de har, som er kritiske til resultatene Det har hendt at Presidentskapet i Stortinget har nekta å gi etterlate innsyn i et kommisjonsarbeid. Etterlatte etter ulykken med Bourbon Dolphin fortalte at de også nektes innsyn i grunnlagsmaterialet for arbeidet til kommisjonen.

Etterlatte vurderes i dag ikke som part i en ulykke. De har ingen rett til innsyn. Overlevende, som kan tenkes å være ansvarlige i en eller annen forstand, som arbeidstakere eller passasjerer, kunder, kan innkalles som vitner og har dermed partsrettigheter.

For å hindre brudd på rettssikkerheten, må systemene i de forskjellige organisasjonene som driver transportvirksomhet må gjøres mest mulig sikre. Når en lokfører kan kjøre mot rødt lys, må det sikres et system som vil hindre han i dette.

Overlevende og etterlatte blir oftest bare spurt der det ikke fins teknisk eller økonomisk ekspertise som blir enerådende som faktaleverandører. I desember 2008 skal et utvalg nedsatt av Justisdepartementet legge fram ei innstilling om nye retningslinjer for arbeidet til ulykkeskommisjoner. I disse retningslinjene er det viktig at etterlatte blir sikra partsrettigheter.

Det er ikke slik at etterlate bør sitte i en kommisjon. Dette ødelegger mulighetene deres til seinere å kritisere utfallet. De kan lett bli gisler. Etterlatte må gis rett til faglig bistand av jurister og andre som kan representere dem dersom de ikke sjøl er i stand til å fremme sine egne interesser. Denne bistanden må betales av det offentlige. De må ikke avspises med ei "billighetserstatning" og så glemmes.

Det må opprettes et eksternt granskingstilsyn.

Nye retningslinjer må ikke gjøre arbeidet med å granske ulykker enda mer lukka. (jfr Vallasaka der sakkyndiges rapporter ble unndratt offentlig innsyn).

En kommisjonsavgjørelse er ingen dom. Den kan derfor ikke påklages som en rettsavgjørelse kan. Hemmelighetskremmeri må fjernes.

Etter innleget til Blichfeldt vedtok møtet å rette en henvendelse til utvalget som arbeider med nye regler for ulykkeskommisjoner der det vil bli bedt om at etterlatte får fulle partsrettigheter i et granskingsarbeid.

Reglene om granskninger fins i et rundskriv fra Justisdepartementet av 4. mars 1975 G-48/75. Bakgrunnen for regelverket er granskinga som fant sted etter Kings Bay ulykken i 1962. I rundskrivet blir granskningskommisjoner forklart som kommisjoner "oppnevnt for å utrede et bestemt faktisk saksforhold og gi uttalelse om ansvarsforholdet til bruk for vedkommende myndighet"

I årstalen til Den norske advokatforeninga i 2006 om "Rettssikkerhet i forvaltningen - hvilke muligheter har du til å vinne frem?" kom lederen, Anders Ryssdal inn på granskingskommisjoner. Han framstilte det slik at gransking ble brukt for å få innsikt i faktiske forhold.: "En granskningskommisjon skal både samle og vurdere bevis. I praksis har slike kommisjoner både en etterforskningsoppgave og en dømmende oppgave. Dette inkvisisjonspreget stiller særlige krav til regelverket og kommisjonen."

I talen sa Ryssdal at regelverket for gransking ikke har klare regler om partsrettigheter, det fins ingen klagemulighet. Det er viktig at regelverket sikrer at granskinger "blir reelt sannhetssøkende og rettssikkert. Dette må gjenspeile seg i regler som sikrer åpenhet, innsyn, kontradiksjon, bevisvurdering og overprøving." Advokatforeninga mente rettssikkerhetshensyn måtte være styrende når det skal utarbeides et nytt regelverk.

Ved forskjellige anledninger har også ulike departementer vært i villrede om hvordan regelverket skulle tolkes. De har da henvendt seg til lovavdelinga i Justisdepartementet for å få hjelp. Arbeids- og sosialdepartementet ba feks i 2005 om å få vurdert krav fra dykkere i Nordsjøen om å få tilgang til dokumenter. Svaret burde berolige dem i det tidligere Arbeidsdepartementet som var urolig for hva slike krav kunne føre til om de ble fulgt. "Alle utkast til utredningstekst, betenkninger og notater til bruk for utredningen, samt nedtegnelser av og opplysninger innhentet ved granskinger og andre undersøkelser, vil kunne unntas som organinterne så lenge de er utarbeidet av sekretariatet eller kommisjonens medlemmer til bruk for kommisjonens interne saksforberedelse." Justisdepartementet slo også fast at dokumenter fra eksterne sakkyndige eller rådgivere kan unntas fra innsyn etter offentlighetsloven".

Uttalelse fra lovavdelingen

Han tok utgangspunkt i at staten hadde et ansvar for rettsvernet til alle samfunnsmedlemmer. Det skilles mellom dømmende, utøvende og lovgivende myndighet. Dette maktfordelingsprinsippet blir brutt i gransking av ulykker. Om kommisjonen som har gjennomført ei gransking blir utsatt for kritikk, er det opp til kommisjonen å bestemme om arbeidet skal gjenopptas. Det betyr ansvarsfraskrivelse hos de utøvende myndigheter. Flere ganger har justisministre påstått at de ikke kan gripe inn i myndighetsområdet til en offentlig kommisjon. Når de samme personene veksler på å inneha stillinger på ulike nivåer i statsadministrasjonen, blir også maktfordelingsprinsippet utydelig. Undersøkelser har feks vist at da Jørgen Kosmo gikk av som justisminister og kom tilbake som stortingsrepresentant, ble han leder av kontroll-og konstitusjonskomiteen. Da sank antall klagesaker som gjaldt Justisdepartementet.

Blichfeldt gjorde det klart at ulykkeskommisjonene ikke arbeider ut fra prinsipper om åpenhet om innsamling av data. I et vitenskapelig arbeid ville oppfordring til kritikk og gjendriving av påståtte fakta være en selvfølge. Slik er det ikke når det gjelder gransking av årsaker til store ulykker. Her er det et lukka system som rår, det et "system av edsvorne menn og damer" et system der den absolutte sannhet legges fram etter å ha diskutert seg fram til enighet, og der ingen instans kan overprøve vedtaket. Det er som en dom i Høyesterett, nå gjenstår bare Menneskerettsdomstolen som klagemulighet. I Sverige fins et offentlig organ som kan overprøve avgjørelser i kommisjoner. I Norge er rettssikkerheten til dem som er berørt av en ulykke svært dårlig. Kommisjonene vil bare kunne presses til å se på sakene på nytt, om de kan overbevises om at nye momenter er så store at utfallet av granskinga må kunne endres. Ofte er det slik at etterlatte oppfattes som en pest og en plage som forstyrrer kommisjonen i arbeidet.

I flere tilfeller har kommisjonene ikke foretatt grundige nok undersøkelser, men latt seg forlede til å trekke svært forhasta og feilaktige konklusjoner. I arbeidet med Utvik senior unnlot kommisjonen å kontrollere enkle geografiske fakta som havdyp og avstander mellom vrakrester og ulykkessted før ugjenkallelige konklusjoner ble trukket. Kommisjonen etter Westernulykken var ikke engang på ulykkesstedet, men kunne likevel fastslå hva som skjedde.

Politisk press kan selvfølgelig føre til gjenopptaking, men det virker som lobbyvirksomheten til dem som vil nekte innsyn i arbeidet granskingskommisjonene har gjort, er sterkere enn makta de har, som er kritiske til resultatene Det har hendt at Presidentskapet i Stortinget har nekta å gi etterlate innsyn i et kommisjonsarbeid. Etterlatte etter ulykken med Bourbon Dolphin fortalte at de også nektes innsyn i grunnlagsmaterialet for arbeidet til kommisjonen.

Etterlatte vurderes i dag ikke som part i en ulykke. De har ingen rett til innsyn. Overlevende, som kan tenkes å være ansvarlige i en eller annen forstand, som arbeidstakere eller passasjerer, kunder, kan innkalles som vitner og har dermed partsrettigheter.

For å hindre brudd på rettssikkerheten, må systemene i de forskjellige organisasjonene som driver transportvirksomhet må gjøres mest mulig sikre. Når en lokfører kan kjøre mot rødt lys, må det sikres et system som vil hindre han i dette.

Overlevende og etterlatte blir oftest bare spurt der det ikke fins teknisk eller økonomisk ekspertise som blir enerådende som faktaleverandører. I desember 2008 skal et utvalg nedsatt av Justisdepartementet legge fram ei innstilling om nye retningslinjer for arbeidet til ulykkeskommisjoner. I disse retningslinjene er det viktig at etterlatte blir sikra partsrettigheter.

Det er ikke slik at etterlate bør sitte i en kommisjon. Dette ødelegger mulighetene deres til seinere å kritisere utfallet. De kan lett bli gisler. Etterlatte må gis rett til faglig bistand av jurister og andre som kan representere dem dersom de ikke sjøl er i stand til å fremme sine egne interesser. Denne bistanden må betales av det offentlige. De må ikke avspises med ei "billighetserstatning" og så glemmes.

Det må opprettes et eksternt granskingstilsyn.

Nye retningslinjer må ikke gjøre arbeidet med å granske ulykker enda mer lukka. (jfr Vallasaka der sakkyndiges rapporter ble unndratt offentlig innsyn).

En kommisjonsavgjørelse er ingen dom. Den kan derfor ikke påklages som en rettsavgjørelse kan. Hemmelighetskremmeri må fjernes.

Etter innleget til Blichfeldt vedtok møtet å rette en henvendelse til utvalget som arbeider med nye regler for ulykkeskommisjoner der det vil bli bedt om at etterlatte får fulle partsrettigheter i et granskingsarbeid.

Reglene om granskninger fins i et rundskriv fra Justisdepartementet av 4. mars 1975 G-48/75. Bakgrunnen for regelverket er granskinga som fant sted etter Kings Bay ulykken i 1962. I rundskrivet blir granskningskommisjoner forklart som kommisjoner "oppnevnt for å utrede et bestemt faktisk saksforhold og gi uttalelse om ansvarsforholdet til bruk for vedkommende myndighet"

I årstalen til Den norske advokatforeninga i 2006 om "Rettssikkerhet i forvaltningen - hvilke muligheter har du til å vinne frem?" kom lederen, Anders Ryssdal inn på granskingskommisjoner. Han framstilte det slik at gransking ble brukt for å få innsikt i faktiske forhold.: "En granskningskommisjon skal både samle og vurdere bevis. I praksis har slike kommisjoner både en etterforskningsoppgave og en dømmende oppgave. Dette inkvisisjonspreget stiller særlige krav til regelverket og kommisjonen."

I talen sa Ryssdal at regelverket for gransking ikke har klare regler om partsrettigheter, det fins ingen klagemulighet. Det er viktig at regelverket sikrer at granskinger "blir reelt sannhetssøkende og rettssikkert. Dette må gjenspeile seg i regler som sikrer åpenhet, innsyn, kontradiksjon, bevisvurdering og overprøving." Advokatforeninga mente rettssikkerhetshensyn måtte være styrende når det skal utarbeides et nytt regelverk.

Ved forskjellige anledninger har også ulike departementer vært i villrede om hvordan regelverket skulle tolkes. De har da henvendt seg til lovavdelinga i Justisdepartementet for å få hjelp. Arbeids- og sosialdepartementet ba feks i 2005 om å få vurdert krav fra dykkere i Nordsjøen om å få tilgang til dokumenter. Svaret burde berolige dem i det tidligere Arbeidsdepartementet som var urolig for hva slike krav kunne føre til om de ble fulgt. "Alle utkast til utredningstekst, betenkninger og notater til bruk for utredningen, samt nedtegnelser av og opplysninger innhentet ved granskinger og andre undersøkelser, vil kunne unntas som organinterne så lenge de er utarbeidet av sekretariatet eller kommisjonens medlemmer til bruk for kommisjonens interne saksforberedelse." Justisdepartementet slo også fast at dokumenter fra eksterne sakkyndige eller rådgivere kan unntas fra innsyn etter offentlighetsloven".

Uttalelse fra lovavdelingen

Gransking dreier seg om å finne årsakene til ulykker, og om å avdekke svikt i beslutningsprosessene i en organisasjon eller virksomhet. Formålet med ei gransking kan være å avdekke feil hos enkelpersoner eller i sjølve systemet for å hindre liknende ulykker i framtida.

4. mai 2007 oppnevnte Justisdepartementet et utvalg som skal vurdere endringer i regelverket for granskingskommisjoner oppnevnt av det offentlige. Det fins egne lovregler for faste granskingskommisjoner, men ikke for særskilt oppnevnte kommisjoner. Erfaringer fra de særskilte granskingene vil bli trukket inn i arbeidet med å utforme et nytt rettslig rammeverk for særskilte granskingskommisjoner, for å sikre granskingenes legitimitet og berørte individers rettssikkerhet.

Mandatet for utvalget oppfatter særskilt oppnevnte granskingskommisjoner som noe midt i mellom domstolsvirksomhet og forvaltningsvirksomhet. Slik gransking reiser mange problemstillinger som forvaltningsretten ikke gir klart svar på. Utvalget ble bedt om å vurdere om det "særlig ved gransking som retter seg mot individfeil, bør være adgang til å oppnevne advokat på det offentliges bekostning for den granskingen er rettet mot".

Slik departementet så det, kunne ikke personer som var berørt av ei gransking være part i saken. De kunne "følgelig ikke påberope seg reglene om forhåndsvarsel, uttalerett og partsinnsyn". Utvalget skal likevel vurdere om de som er berørt av gransking, "bør gis rett til innsyn i et utkast til kommisjonens endelige rapport eller deler av denne før offentliggjøring." Utvalget må derfor ta stilling til om "de berørte i så fall bør få adgang til å komme med innspill til utkast til kommisjonens endelige rapport, eventuelt gi tilsvar til denne, og hvordan slike innspill eller tilsvar skal behandles av kommisjonen". Utvalget må i tillegg "vurdere om de det reises kritikk mot, bør ha rett til å få sitt syn på saken inntatt i granskingskommisjonens rapport."

Utvalget skal levere innstiling før 1 desember 2008

"Jeg vil ha på plass et bedre rammeverk som sikrer en effektiv klarlegging og som ivaretar rettssikkerheten for dem som blir berørt", sa justisminister Knut Storberget da utvalget ble oppnevnt.

Utvalget:

- Førstelagmann i Hålogaland lagmannsrett Arild O. Eidesen, Tromsø, leder. Eidesen er tidligere leder av Den norske dommerforening og ledet granskingen av Sleipner-ulykken.

- Professor i sosialøkonomi Aanund Hylland, Oslo. Deltok i Gardermoen-granskingen.

- Havariinspektør Edith Irgens, Kjeller. Arbeider i luftfartsseksjonen i Statens havarikommisjon for transport.

- Rådgiver Marit Arnstad, Stjørdal. Rådgiver/jurist i Advokatfirmaet Schjødt.

- Advokat Harald Stabell, Oslo. Leder av Advokatforeningens strafferettsutvalg. Var advokat for støttegruppen etter Scandinavian Star-ulykken.

- Fylkesmann Tora Aasland, Time, Rogaland fylkesmannsembete.

Tora Aasland er vel ute av utvalget etter at hun ble med i regjeringa.

Oppdatert: 13.05.2008 00:05
av Carina Grelland Harsem